Jeg har nesten fortrengt det: Følelsen av å ha liten tid, bli litt bakpå, men så bare stå i det til jobben er gjort. Å fire på kravene underveis? Ikke snakk om!

Slik var det da jeg behandlet min 530 som nybil. Jeg hadde fått låne en oppvarmet garasje, men jeg hadde bare en ettermiddag og kveld til disposisjon. Det ble nattskift, det, gitt …

Men det er en god følelse å gjøre ting selv. Etter poleringen og lakkforseglingen jeg gjorde kjente jeg hver minste krok av min nye bil, før jeg hadde kjørt den en eneste meter.

Det var også en god følelse å kjøre ut i høstregnet med en bil jeg visste var godt beskyttet. Men – og det tenkte jeg en del på i fjor også – den delen av opplevelsen kunne jeg jo fått kjøpt.

Samtidig med min egenbehandling fikk min svoger behandlet sin i3 med Ditec Ceramic Ultra. For hans del var det aldri et alternativ å stå natta gjennom for å legge coating selv, for å si det sånn, og jeg hadde hele tiden en liten finger med i spillet her:

Jeg skulle nemlig produsere en artikkelserie for Ditec på hvordan han opplevde behandlingen og hvor godt den holdt seg gjennom ett års pendling langs noen av verdens verste veier. Det har derfor – mest i mitt hode, må jeg innrømme – vært en slags duell mellom selvgjort og proffbehandlet i løpet av det siste året.

Før jeg kommer til konklusjonen vil jeg oppsummere erfaringene med de behandlingene jeg gjorde og det jeg har gjort og erfart gjennom dette året:

Jeg hadde ikke tid til å legge en tolagscoating da bilen var ny, og valget ble IPO Ultimate. Den var enkel å legge, men som med all coating må man være påpasselig med avtørkingen. Mettet klut og/ eller dårlig lys er faremomenter. Og ja, det ble et par helligdager denne gangen også, på den siden jeg tok helt til slutt, utpå morgenkvisten.

Det har derimot ikke plaget meg i praksis, for i vanlig dagslys er det knapt synlig. Forventningene til «superlettstelt» bil ble derimot ikke helt innfridd. De fleste som legger en coating, og kanskje spesielt de som betaler for å få det gjort, har en forhåpning om at nå er det gjort; nå er det bare å tute og kjøre og eventuelt spyle bilen en gang i blant.

Nei, slik virker ikke verden, spesielt ikke i Vinter-Norge . Når saltsesongen er i gang, må det både avfetting og berøringsvask til for at bilen skal bli rein.

Jeg synes strengt tatt ikke IPO-coatingen var noe merkbart bedre enn Sonax-behandlingen jeg gjorde på den røde 320d-en, i alle fall ikke med tanke på hvor lett «pelsen» på siden var å få bort. I sidesynet kunne jeg derimot registrere at i3-en var lettere å vaske (jeg var med på det, nemlig …).

Jeg hjalp min coating med å toppe opp vannskrekken med Sonax Spray & Seal, noe jeg prøvde totalt fire ganger gjennom vinteren. Når først bilen er vasket helt rein, koster det lite å spraye på og spyle av før tørk, men denne strategien har også en bakside:

Jeg var uheldig og fikk litt spraydrev på frontruta. Det gir en irriterende film og førte til en tidlig rebehandling for min del. Dessuten setter Spray & Seal seg i tørkehåndkleet, slik at også det blir vannavvisende …

Med tilsvarende oppfriskingsstrategi i vinter, ville jeg derfor heller ha valgt en SI02-behandlig jeg kunne ha smurt på, istedenfor den spraybaserte fra Sonax.

For all del: Bilen holdt seg fint gjennom vinteren den, men i sidesynet kunne jeg konstatere at svogerens i3 holdt seg minst like fin, uten at han gjorde noe særlig for det …

Da det gikk mot vår, var jeg innstilt på å gjøre noe. Kanskje var det savnet av den tradisjonelle vårpussen, men også ønsket om å toppe opp både glans og vannskrekk som gjorde at jeg frisket opp coatingen med Carpro Gliss før sommerferien.

Også dette ble en blandet erfaring. Denne coatingen skulle etter sigende være veldig enkel å legge, men også her slet jeg med å få god nok finish. Den mest nærliggende forklaringen er at restene etter Spray & Seal ikke var noe godt utgangspunkt for et slikt stunt.

Både glans og vannskrekk har derimot holdt godt nå utover høsten, så misfornøyd er jeg ikke. Men spørsmålet har blitt tydeligere og tydeligere for meg etter hvert som mørket faller på: Hva er den beste veien videre?

Her har jeg vaklet litt. Var det kanskje like greit å droppe hele coatingen? Ville det ikke være like greit å bruke en god voks og heller vokse opp igjen sidene og bakluka etter den grundige «månedsvasken»? (En voks tåler nemlig ikke avfetting)

Nei, hodet var i på vei oppover på bilpleiestigen: Det måtte bli en totrinnscoating neste gang.

Jeg skal ikke ta alt jeg har dillet med gjennom året like detaljert, men heller trekke fram de to behandlingene jeg har vært mest fornøyd med.

Felgcoating var i utgangspunktet noe dill. Jeg brukte vel ca. fire timer på å legge Xeratec Metal Coat på vinterfelgene da de kom på, og noe tilsvarende også på M Performance felgene til sommerhjulene.

Vinterfelgene holdt seg fine hele vinteren (ca. 10 000 km). De ble 80% ok bare med spyling, og ved ordentlig vask var det nok med vanlig bilshampo (etter avfetting, selvsagt). Jeg brukte ikke noen form for felgrens gjennom sesongen.

Da hjulene kom av, var det nok med to runder syrefri felgrens (Sonax); først før høytrykk, så før lett skrubb med felgbørste – og vips, så var de gullende rene, også på baksiden.

Coatingen holdt faktisk så godt at jeg valgte å ikke legge noe nytt lag før årets sesong. Så blir det spennende å se: Holder den like godt i år også?

Sommerfelgene har jo et lettere liv med tanke på salt og tjære, men 5000 km med snittfart godt over 100 km/h i løpet av sommeren, gir også en særegen utfordring: Bremsestøv.

Resultatet? Omtrent som vinterfelgene: De blir reine nok bare med spyling for å få det «statementet» jeg synes de må ha: De blanke feltene må være skikkelig blanke, og den sorte lakken må være skikkelig sort.

Også her var vanlig berøringsvask nok til å få dem helt reine, og syrefri felgrens var nok til å fjerne nesten alle etterlatenskaper etter sesongen, også på baksiden. Noen litt større tjæreklumper måtte hjelpes litt med skrape og ekstra løsemiddel.

Min konklusjon er altså: Felgcoating koster litt innsats i påføring, men den betaler seg i lengden.

Den andre store tilfredsstillelsen i praktisk bruk er glassbehandlingen. Jeg la Aquapel på alle glassflater da bilen var ny. På panoramatak og sideruter har vannskrekkeffekten i grunnen alltid vært bedre enn coatingen, og den holder fortsatt, etter over ett år og nesten 30 000 km.

Både den gode følelsen av å se vannet prelle av, og den lettheten skitten slipper med, gjør at jeg aldri vil kjøre en bil uten glassbehandling – av alle flatene, ikke bare frontruta.

Frontrutefølelsen er også god, spesielt når det regner så mye at jeg kan kjøre uten vindusviskere, og den fryktede filmen som enkelte opplever etter rutebehanding har ikke vært noe problem for meg. Det bunner kanskje i noen grunnleggende renhetsregler:

For det første må ruta være 100% rein før glassforsegling legges. Dessuten må rute og viskerblader holdes reine underveis. Her har det holdt lenge med mitt vanlige vaskeregime (som selvsagt inkluderer viskergummien) og moderat bruk av spylervæske.

Det praktiske problemet nå utover høsten, når det blir mer og mer klart for meg at bilen trenger ny lakkbehandling, er tid og sted: En totrinns lakkbehandling trenger en totaltid på tre dager, og jeg må ha et lokale som holder omtrent 20 grader.

Det, kombinert med arbeidstimene, frykten for å dumme seg ut med irriterende helligdager, og hvordan jeg har sett at Ceramic Ultra-behandlingen til Ditec har fungert på svogerens i3, gjør at jeg trekker i «nødbremsen»:

Jeg gir slipp på «gjøre selv»-iveren og kjøper lakkbeskyttelse denne vinteren. 530d-en skal få Ditec Ceramic Ultra i nyttårspresang.