– E du klar yve kå go bil me ha?! Det var slik hun startet telefonsamtalen da hun ringte fra studiesamling i Sogndal. Ikke noe hei eller hallo, men rett på sak. «Familiens tydelige talerør» er hun beskrivende nok blitt kalt, en egenskap jeg virkelig setter pris på ved min kjære.

Problemet er bare at dette var i fjor. Da var bilen rød. Men også i år, når bilen er blitt blå, blir det studieturer innover til Sogndal. Når første «langtur» alene er for å ta eksamen, og snøen laver ned, ja da er spenningsnivået kanskje i overkant både her og der …

Jeg tror nemlig hun gruet seg mer til kjøreturen enn til den muntlige grillingen. Derfor er jeg i overkant spent på hva det tydelige talerøret har å melde fra kjøreturen innover.

På de fleste områder tenker jeg at vi er et noenlunde moderne par. Vi deler på både middagslaging og henting og levering av barn; jeg vet utmerket godt hvordan man setter på vaskemaskin og tørketrommel – og min kone klarer seg selvsagt helt fint bak et ratt.

Men bare når hun må. For når det komme til kjøring, er vi dønn tradisjonelle. Skal vi på tur sammen, ja, da kjører jeg. Det aldri noen spørsmål eller forhandlinger, det bare er sånn. Jeg liker å kjøre bil, og min kjære liker det egentlig ikke. Hun er kanskje en klassisk, kvinnelig «copilot».

I hverdagen er det likevel som oftest hun som trenger bilen. Jeg prøver jo å bruke sykkel mest mulig til og fra jobb, mens hun rett som det er har ærend både i Førde og, nå altså, Sogndal. Her snakker vi om «ekspedisjoner» på 6 og 9 mil der altså copiloten må ta styringa.

De ca. 3000 kilometerne vi har kjørt med den nye bilen til nå, vil jeg derfor anta at er noenlunde jevnt fordelt mellom oss. Jeg er blitt «bilvarm» i den nye, og vel så det. For min kone er det snarere et spørsmål om hun har overvunnet skepsisen …

Faste lesere vil kanskje huske at vi gikk noen runder på farge og interiørvalg, noe som endte med at jeg i praksis fikk viljen min. Det er neppe den beste strategien for å skape enstemmig begeistring rundt en familieinvestering i denne prisklassen.

At bilen er såpass påkostet er også noen som plager min kone litt. Hun blir bekymret for å gjøre noe galt, og for riper og småbulker og alt det der – sikkert godt fyrt oppunder av mitt fokus på bilpleie. Det hjelper ikke at jeg sier «slapp av, bilen skal brukes» – for hun vet av erfaring at jeg legger merke til det meste.

En av telefonsamtalene fra Sogndal denne gangen startet da også slik: – Du eg va litt uheldig … – Jaha? – Nei, du skjønna, det var klinke is på parekingsplassen! – Og?, er alt jeg rekker å skyte inn før hun fortsetter: – Eg datt! Men eg kasta meg vekk frå bilen, eg var berre borti spegelen!

Hennes intuitive vurdering i fallet var altså at det er bedre å kaste seg bort, med fare for å knuse både seg selv og pc’en i veska, enn å ramle på bilen og kanskje ripe den opp … Jeg må nok ta noen runder til med forsikringer om at bilen faktisk skal brukes, og at jeg etter hvert vet litt om hvordan jeg skal fikse opp i småting med Rupes-maskina.

Den første sekunderingen fra turen innover kom allerede fra den korte ferjeturen fra Dragsvik til Hella. – Ja, vi har overlevd, både eg og alle hjortane. Det kom jo springande inn oransje dyr på frontruta rett som det var. Og i ein av tunellane varsla bilen for fotgjengar. Eg skvatt, og køyrde midt i vegen, og etterpå lurte eg på om eg kanskje hadde vore borti nokon. Men eg såg ingen ting!

Jeg kunne berolige med at også jeg har opplevd at Night Vision kan reagere på tunellys. Det er jo et ir-kamera som detekterer varme punkter, og nødstasjonene langs tunellveggene avgir tydelig vis noen watt.

Inntrykket så langt er likevel at nattkamera med varsling for dyr og mennesker absolutt er verdt investeringen. Vi tåler lett noen falske alarmer når kameraet også varsler om hjort vi ikke har sett selv.

– Og så køyrte eg nok som ei skikkeleg BMW-klyse, midt i vegen! – Brukte du ikke filskiftvarslingen? Den er jo aktivert på din førerprofil, da får du jo beskjed i rattet når du nærmer deg den kvite stripa. – Når det ligg snø overalt ser no verken eg eller bilen kvitstripa …

Størrelsen på femsierien har vært et tema, helt siden vi fikk den nye bilen. 7,5 cm ekstra bredde mellom speiltuppene enn det vår F31 hadde, føles nok som betydelig mer.

Utformingen av dashbordet, med en stor uavbrutt bue fra rattet og helt bort til passasjerdøren, kombinert med det brede partiet mellom setene, gjør at du har følelsen av å sitte i en stor bil. Min kone har nok hatt en tendens til å søke mot midten av veien, sånn for sikkerhets skyld.

– Men det går heilt fint, altså! Det er no ein god bil å køyre. Sjølv om det er glatt er han jo dønn stødig, avsluttet min kjære før hun igjen måtte ha fokus på både oransje hjorter og mulige grøftetroll på den smale og svingete veien fra Hella og innover, fremdeles på handsfree fra ferja.

Den mest kritiske hendelsen på hele turen var altså fallet på parkeringsplassen, men det gikk bra både med pc’en og armer og bein. Når vi igjen snakkes på telefon, er jeg spent på hvordan hun liker fargen, nå som hun har levd litt med den.

– Han passar fint i den blå timen! Og i det siste skarpe lyset før sola går ned. Eller, han er no fin i fullt solskinn også … Og så er han faktisk kvalmande rein fortsatt, sjølv om eg har køyrt gjennom salt og skit, det blenkjer jo på panseret!

Turen hjem igjen var på alle mulige måter lettere. Eksamen gikk fint, det var dagslys og ikke snøvær. Ikke var det noe som måtte rekkes heller. – Eg kjente til og med at det rista i rattet når eg nærma meg kvitstripa, så eg byrjar vite kor eg har han no!, forteller min kone.

Jeg, for min del, lever i håpet … Det er vel ennå å ta godt i å påstå at min kone fullt og helt deler min begeistring for den nye bilen. Det er nok mer snakk om at skepsisen er snudd til aksept og en slags godfølelse; en følelse som fortsatt er på topp når hun inntar passasjersetet. Der gir bredden god plass til å ha håndveska i fotbrønnen!

Og begeistringen vil trolig stige fremover. Når jeg tenker tilbake, tok det også nesten ett år fra vi kjøpte den røde F31’en, til gledesutbruddet jeg beskrev innledningsvis. Før det var også den for fin og for dyr …